Til minne om MC Tod Fod – en ekte revolusjonær

Jeg vet ikke når det er riktig å skrive dette. Jeg var usikker på om jeg i det hele tatt burde skrive om det.

Det er vanskelig å skille seg ut og ikke bli forvekslet med medier som jager innflytelse gjennom nyhetskanaler, og som prøver å vise kjendiser som uttrykker sin medfølelse uten engang å forsøke å snakke med vennene og familien som var rundt Dharmesh hver dag. «Kjendiser kondolerer» – ja, takk.

Jeg lurer på hvor mye noen egentlig gjorde, når de visste hvor talentfull han var. Kanskje det rett og slett er så mye å være sint over generelt. Og så har vi idiotene som satte i gang en rekke falske rykter på YouTube og andre sosiale medier om dødsfallet hans. For TRP, klikkagn, falske forestillinger, massemedienes påvirkning, halvhjertet informasjon, konglomerater og deres narrativer, og mye mer – alt det han sto imot, skjer akkurat her.

Hørte du på ham mens han var her? Visste du i det hele tatt hva han sto for?

Grunnen til at jeg sier alt dette, er at alle dere som ikke kjente ham, nå skal vite hva formålet hans var, og hva han trodde på. Dharmesh Parmar, best kjent under scene- og artistnavnet MC Tod Fod, var rapper og poet fra Mumbai i India. Han var mest kjent for arbeidet sitt i hiphop-kollektivet Swadesi, en av de første samfunnsbevisste gruppene i landet.

Swadesi skrev i en uttalelse på siden sin: «Han døde av et hjerteinfarkt mens han spilte hackey sack. Obduksjonsrapporten viste at han døde fordi høyt blodtrykk utløste anfallet.»

Jeg hørte Swadesi for første gang i 2017, da jeg jobbet i konsulentselskapet 4/4 Experiences. Kort tid etter begynte vi å jobbe tett med dem. Da jeg også gikk til Azadi Records, ga Swadesi ut musikken sin, blant annet debutmesterverket «Chetavni», gjennom plateselskapet. Jeg ble glad i Dharmesh, og respekten min for crewet bare vokste. Tenk at introduksjonen din til indisk bevisst rap var Swadesi – og denne fyren i gruppa! Jeg hadde hørt så mye på demoene til «Chetavni» innen 2018 at albumet satt på tungespissen minst et år før det ble sluppet. Det var noe utrolig kraftfullt ved den plata og låtene på den.

Dharmesh begynte å rappe da han var 16, og hadde medsegneren Mawali ved sin side, sammen med alle de nærmeste vennene og crewmedlemmene han fikk underveis – BamBoy, Raakshaas, Maharya, 100RBH, Sachin, Robby og hele Swadesi-familien. Han representerte crewet sitt helt til sine siste dager.

Dharmesh sto for miljøet, mot sosio-politisk uro, mot urettferdighet og diskriminering. Det er sjeldent å finne emceer og mennesker som VIRKELIG TROR på slike ideer. Men han snakket ikke bare om dem – han levde i kampen for dem. Det er det en ekte revolusjonær er. En person med en visjon om en bedre framtid. Hvis du noen gang hang med Swadesi, la du merke til mange øyeblikk der disse diskusjonene var ekte, ikke bare noe man snakket om som et konsept til en låt. Han deltok fysisk i hver eneste protest han stilte seg bak, ikke bare gjennom sangene sine – fra Warli-opprøret for å redde skogene i Aarey i Mumbai til protestene mot CAA. Gutta brukte tiden sammen på å diskutere livet og finne mening i kaoset.

Da jeg jobbet med PR, tok jeg kontakt med Swadesi for å forstå meningen bak låtene deres, jobbe med oversettelser og mer. Et tydelig minne er Dharmesh som forklarte meg hvordan han skrev «Dikhati Sapne Sadke» under treet nær huset sitt, med kontrasten mellom dag og natt, og hvordan det inspirerte ham – om det daglige strevet, om at verden egentlig aldri sover, om hvordan gatene kan lære deg alt, også å overleve, og om hvor skremmende skalaene er, forskjellene, det økonomiske gapet og mer. Alt dette fikk meg bare til å innse hvor bekymret han var for alt rundt seg, kanskje mer enn for seg selv.

Ingen av oss så dette komme. Alle andre enn crewet og de nærmeste vennene hans er langt unna å forstå hvilken innvirkning han hadde. Men det var først da jeg hang med ham og jobbet med ham, og memorerte versene hans, at jeg forsto hva den indiske hiphopscenen nettopp hadde mistet. Det finnes færre rappere med det ferdighetsnivået Dharmesh hadde. Leveringen hans var stort sett feilfri live, med tydelighet mellom hvert ord og hver stavelse. Ordene hans traff hardt. Han lekte helt vilt med rim og takt, noe jeg faktisk lærte av ham – hvordan man bruker språket man behersker, og leker med det.

MC Tod Fod – fotografert av Samarth Shirke

Han var Indias første gjennombruddsrapper på gujarati som rappet på selve språket, i tillegg til hindi. Arbeidet hans strakte seg langt utover Swadesi – med en diskografi som også omfattet arbeidene hans med Ta Dhom Project, Swadesis samarbeid med Bandish Projekt og en hel rekke andre! Jeg var ikke engang rapper da jeg hørte ham og tenkte: «Vent litt. Hva?! Folk gjør dette i India også? Denne stemmeklangen! Disse linjene! Hvem er disse menneskene???» Og hvis du tenkte det samme, visste du at dette var noe av det beste hjemmelagde du kom til å høre.

Herfra vil jeg bare feire all musikken hans. Det er en av de sanneste måtene å hedre det harde arbeidet hans på. Jeg skal trekke fram noen av favorittlinjene mine av ham, etterfulgt av videoer med musikk han var en del av.

«Mere dost mere bhai, kyun hum karre ladai?»

«Marr marrke ji ya shahid ho shaan se.»

«Murkho, utho, apni soch badlo, ya na kuch bachega phir khoneko.»

«Kathor Satya – vishwas na karo aa khoti sarkaar.»

«Mai uss jahaan se bhrashtachar jahaan badi bimaari
Neta kanoon jahaan bhool gaye apni zimmedari»

«Jahaan insaan badhta hai ek dusre ko chalke
Sapne dikhati sadke, dekh kabhi tu unpe chalke.»

«Van rakshak.. har kshaks jo rakhe himmat
Sahi rakhe mat unhe haq se sammaaan!»

«Area ke funter toh, aai shapat sach mein hard hai»

«Insani haivano se khabardaar, khabardaar
Sanskriti bann gayi hai vyapaar, khabardaar
Abhimaan vata ke bann samajhdaar
Khabardaar (khabardaar) Khabardaar (khabardaar) Khabardaar»

Hver gang du nikket anerkjennende til musikken min, takker jeg deg. Meningene dine var blant de få som betydde noe, for meg og for alle du inspirerte til å velge denne veien. Du var alltid klar til å høre på musikken min hvis jeg dyttet den på deg med de dårlige rimene mine og gjenbrukte linjer – «Mere dost mere bhai, ek gaana sunna chahtai?»

Takk for musikken din og alle de fine minnene vi hadde sammen. Du skylder meg fortsatt royalties for å ha brukt «Kasa kai, potath pai» på scenen, men jeg ser deg uansett en dag! Du er dypt savnet, bror.

Modige hjerter og knuste minner er alt som er igjen
Mens vi foreviger og hugger presedensen i stein
Til din ære tar vi opp tråden der du slapp
Et åpent ønske om et etterliv der du er velsignet.
– Pratika

Forsidefoto av Samarth Shirke, fra Azadi Records’ fotografering til toårsjubileet.