Eschaton – En virtuell nattklubb på Zoom

Opprinnelig var det tenkt som en oppslukende teateropplevelse, men Eschaton fungerer nå som en virtuell nattklubb på Zoom for et nettbasert publikum.

Inngangsskilt til Eschaton. Bilde via No Proscenium

Eschaton fra Chorus Productions er en helt særegen blanding av teater, nattklubbsimulator og videochat for blinddater, og finner sted hver lørdag kveld på videokonferanseplattformen Zoom. Opplevelsen begynner med en billett til 10 dollar og skaper illusjonen av en labyrint av sammenkoblede rom fordelt over tre etasjer. I kjelleren holder en stab av assistenter seg i bakgrunnen, tilbyr teknisk støtte og leder gjestene mot skjulte overraskelser. Utøverne strømmer sine solobidrag direkte – fra en kjempestor rotte som fremfører en striptease, til lydsporet fra et foredrag om taoisme; fra en kvinne som fremfører et Cabaret-nummer i en trang leilighet i New York, til en jente som klimprer på en bratsj og forteller eksplisitte vitser. Publikum oppfordres til å kle seg ut, dempe lyset og skjenke seg noe å drikke, mens webkameraene kan være på eller av. Opplevelsen varer omtrent en time, og publikum kan samhandle med utøverne, knekke en ledetråd og løse gåten i en fortelling. Eller de kan vandre fra ett virtuelt rom til et annet og ta inn over seg varietéshowets fragmenterte og ikke-lineære form.

Jonothon Lyons utkledd som en kjempestor rotte, klar for stripteasen. Bilde av Ioulex for The New York Times

Opplevelsen spiller på den merkelige intimiteten i gruppevideochatter, der alle kan vite hva alle andre heter og se inn i hverandres hjem – riktignok gjennom en skjerm – og der det blir pinlig å forlate en utøver alene i en direktesending når noen først har gått inn i et chatterom med bare noen få personer. Den «mystiske» nattklubbinnpakningen gjør Eschaton til noe mer enn bare en rekke direktesendte opptredener. Selv om rommene og kostymene er moderne, gir det hele en underlig «retro-futuristisk stemning», meldte The Verge.

Eschaton ble unnfanget av den tidligere skuespilleren Brittany Blum og skjønnlitterære forfatteren Tessa Whitehead som en oppslukende teateropplevelse i den virkelige verden, i samme tradisjon som Sleep No More og Then She Fell. Forestillingen hadde vært under utvikling i flere måneder. Whitehead hadde allerede skrevet fem manus, Blum lette etter mulige lokaler, og ensemblet forberedte seg på å spille de plagede beboerne på en nattklubb. Tittelen «Eschaton» er et teologisk begrep for verdens ende og ble valgt for å passe forestillingens overordnede tema: utøverens eksistensielle behov for et publikum og tilværelsens usikkerhet i rampelyset – helt til koronapandemien ga en altfor virkelig påminnelse om den samme usikkerheten.

Skuespiller og vokalist Kuhoo Verma ønsket besøkende til Eschaton velkommen en lørdag. Bilde av Ioulex for The New York Times

«Vi måtte avlyse vår første gjennomlesning … vi var ikke sikre på om oppslukende teater ville eksistere lenger», sa Whitehead. «Og hvis det gjorde det, hvordan det ville se ut.» I karantene begynte de å lure på hva en virtuell versjon av forestillingen ville innebære, og om de kunne oversette den grenseløse følelsen i oppslukende teater til noe nettbasert, innenfor rammene av en dataskjerm. «Under karantenen følte vi at publikum trengte den typen underholdning, en verden de kunne gå seg vill i og flykte fra virkeligheten de befant seg i. Vi møtte ganske enkelt publikum der de var: på nettet», fortalte Blum til The New York Times.

De begynte med å hente inn Sleep No More -utøveren Taylor Myers som regissør og teknologistudioet BENBENBEN for å lage en digital lobby i form av et passordbeskyttet nettsted som bare billettkjøpere har tilgang til. I tillegg hentet de inspirasjon fra videospill, spill med utvidet virkelighet og nettbaserte escape rooms. «Vi hadde ingen anelse om hvor lenge karantenen kom til å vare», fortalte Whitehead, «så vi ga oss selv to uker til å sette sammen noe.» Deretter omdisponerte de det som skulle ha vært eiendomsbudsjettet, til å rekruttere og betale så mange ulike typer utøvere som mulig. Ensemblet vokste fra fem til tjueseks, inkludert flere tidligere medvirkende fra Sleep No More og Then She Fell.

Vert Amy Jo Jackson skal bringe kvaliteten fra Sleep No More inn i Eschaton-opplevelsen. Bilde av Ioulex for The New York Times

Det finnes ingen spesifikk fortelling i Eschaton, men det er en følelse av fremdrift. Etter at man har tilbrakt noen minutter i et bestemt «rom», dukker det opp en chatmelding med en liste over romtitler og forkortelser på ett ord, som BOILER, ACID og SLICE. Disse små nyansene fremkaller følelsen av både å avdekke et mysterium og å lete seg gjennom et unikt mørkenett, meldte The Verge.

Drag Queen Brita Filter var gjesteutøver i et av «rommene». Bilde av Ioulex for The New York Times

Selv om forestillingen har blitt et samlingspunkt for publikum som liker oppslukende underholdning, også i Tyskland, Japan og Spania i tillegg til USA, er fremtiden til Eschaton fortsatt uklar. I en verden som vår, der det er vanskelig å finne moro, har eksperimentet gjort underverker, og Whitehead har fortsatt å skrive for å flette inn flere lag i fortellingene – slik at publikum enten kan løse dem opp eller vikle seg inn i dem. «Hver uke er det mer å oppdage, mer drama å hente ut», sa Whitehead. Med billetter til 10 dollar håper skaperne at noen gjester vil få lyst til å komme tilbake, og at forestillingen etter hvert kan ta form som episodisk TV.

Ved siden av de mer mystiske gledene har det også vært enkelte engangsopplevelser – blant annet en der en publikummer fikk levert en pizza på døren hjemme. Skaperne har fortsatt flere ideer de vil eksperimentere med. «Det er nesten som om vi har snublet over en ny sjanger innen levende underholdning», sa Whitehead.

Sleep No More-utøveren Mallory Gracenin håper at Eschaton vil fortsette, også når teatrene åpner igjen – både virtuelt og fysisk. Men hun ser særlig frem til en tid da utøvere og publikum kan være sammen ansikt til ansikt. «Det skal bli veldig fint å klemme en medutøver», sa hun.

Forsidebilde via Canva