Det positive ved å være stor
Først når vi aksepterer og elsker oss selv, ser vi verdien i å være den vi er – uten å kjempe for verdens idé om «perfekt».
Det er først gjennom selvaksept og egenkjærlighet at vi ser det positive i å være den vi er, i stedet for å kjempe for å oppnå det verden anser som «perfekt».
Vi har blitt kjørt ned, for å være ærlig. Over hele verden og gjennom populærkulturen har vi alltid blitt lært opp til en idé om hva som er perfekt . Verdens største mediekonsern, sammen med de største butikkjedene og skjønnhets- og kosmetikkselskapene, samt den generelle dominansen av mannlig innflytelse, har fått oss til å ønske å være noe eller noen andre – bare for å passe inn i verdens overordnede perspektiv.
Da jeg vokste opp, var det mest «in» å være size zero. Alles klær skulle skreddersys etter den perfekte formen og størrelsen, og ambisjonen om å passe inn i den gjorde bare denne ideen enda sterkere. I lengste tid trodde vi at merker som Fair and Lovely var løsningen på alle «problemer» med mørk hud «problemer». Så ja, å være size zero handlet også om å bryte med disse definisjonene og vise verden at det finnes mennesker som ikke passer inn i den perfekte typen.
Heart vector created by pch.vector – www.freepik.com
Når det gjelder klær, vil den største størrelsen du finner i det «normale» utvalget hos enhver ordentlig populær kjede verden over, selv i dag, være 2XL. Det var den ENESTE størrelsen jeg med litt flaks kunne passe inn i – men som oftest ikke engang den.
Du vil kanskje også like: Coded Bias: Artificial Intelligence and Discrimination
Jeg har hatt min del av problemer med å finne BH-er som faktisk passer. Inntil nylig, eller inntil noen flere utenlandske selskaper begynte å selge produktene sine i India, var det bokstavelig talt ikke noe håp om at jeg skulle finne den perfekte BH-en. Jeg dro til et lite kjøpesenter på Hill Road i Bandra, Mumbai, og opplevde at en mann stirret rett på brystene mine i et kort halvt sekund mens han vekslet mellom å se på dem og å få øyekontakt. Dette skulle visst gjøre det mindre pinlig for de mange kvinnene som strømmet til ham for å få hjelp. Denne mannen kunne bokstavelig talt avgjøre hva som ville passe, og det fantes ingen måte å sjekke det på uten å dra hjem og prøve BH-en selv. Jeg sier ikke at han tok helt feil, men ikke alle BH-ene han hjalp oss med å velge, eller som vi valgte selv, hadde noen gang riktig størrelse. Mindre merker i landet slet også fortsatt med spørsmålet: «Skal vi lage klær for de perfekte kroppene, og hvordan skal vi få dette til å fungere for tantene eller de overvektige tenåringene?!» Jeg tar det opp fordi det var en reell kamp.
Men ja. Størrelse har aldri vært det mest aksepterte. Alle moteepoker har hatt sine høydepunkter og nedturer, og vi husker jo fascinasjonen for kraftige lår på 1920- og 30-tallet. Men det eskalerte aldri til det nivået der denne typen diskriminering fortsatt eksisterte, samtidig som befolkningen eksploderte.
Så ja, det fantes en bevegelse som måtte få folk til å forstå at vi eksisterer, og at vi ikke alltid passer inn i den skreddersydde oppfatningen av «perfekt».
Bortsett fra noen innledende problemer med selvfølelsen tror jeg aldri jeg hadde et problem med størrelsen min. Jeg mener, hvorfor skulle jeg det? Jeg følte meg aldri trykket ned av kroppen min, bortsett fra hvor ukomfortabelt det var å ikke få bruke klær i min størrelse – eller klær som faktisk så bra ut på meg. Om noe følte jeg meg ofte mer selvsikker. Jeg har aldri følt meg usunn, og etter hvert følte jeg ikke lenger behov for å passe inn i noe. Etter hvert fant jeg min egen stil, med klær som satte komfort foran alt annet. Det finnes mange ting du kan fortelle deg selv som oppmuntrer til ideen om det folk forveksler med å være «fit», men la meg spørre deg – når de fysiske evnene dine ikke blir utfordret, eller helsen din ikke står på spill, hvorfor legge så stor vekt på det fysiologiske utseendet?
Ved å være mer har jeg følt mer og lært mer.
Det er som om jeg vokste opp med et mye større hjerte. Følelsene mine bredte seg, forståelsen min for mennesker endret seg, og oftere enn du ellers ville sett, ser du mennesket for den de er på innsiden, i stedet for hvordan de ser ut.
Den dagen jeg for første gang la merke til dette – at jeg var i stand til å ha ubetinget kjærlighet for meg selv – endret alt seg. Dette var mitt pluss. Dette var det positive ved meg. Det var dette som ga livet mitt mer selvtillit: å akseptere meg selv. Jeg spiser gode porsjoner av maten kroppen min trenger, jeg føler meg fysisk bra, og det jeg lærte underveis, var at jeg også lærte å tåle ting mentalt – langt mer enn jeg noen gang hadde gjort før.
Fashion vector created by macrovector – www.freepik.com
Å være mer kan også bety å være god. Det kan bety å være bedre. Det kan bety å eie din egen eksistens på en måte ikke hele verden kan forstå. Og alt som får deg til å føle deg som deg selv, er uerstattelig. Jeg mener alle fortjener å føle seg mer elsket fra et mentalt perspektiv enn fra et fysiologisk. Enten du er anorektisk, bulimisk eller sliter med en eller annen form for kroppslig lidelse eller problemer med vektøkning, må du lære å elske deg selv. Lær å se det positive i den du er. Din egenverdi og selvfølelse vil ta deg steder du ikke kan forestille deg.
Vi trenger ikke markedsføringskampanjer, vi trenger ikke Photoshop, vi trenger ikke feminine skjønnhetsidealer som skal kontrollere hvem vi er som individer, og vi trenger absolutt ikke bekymringer rundt kroppsbilde. Vårt fysiske og mentale velvære, uavhengig av størrelse, er det viktigste for livene våre, og ingen kan endre hvordan du ser på deg selv med den kjærligheten og aksepten du kan gi deg selv.
