Ære

Jeg tenkte jeg skulle gå i en litt annen retning denne gangen. Den retningen går faktisk bakover – til fortiden – noe jeg har gjort før, men ikke på denne måten …

La meg sette scenen. For godt over ti år siden nå, ikke lenge etter at jeg innledet et arbeidssamarbeid med en DJ og produsent innen sjangeren (jeg skal spare dere for all navnedroppingen, siden det egentlig verken er relevant eller viktig), ble jeg bedt om å bidra med innspill til et prosjekt de var i startfasen av. Det var et albumprosjekt, med arbeidstittelen «Glory». Jeg skulle skrive (mer enn) noen ord om det vi som artister og utøvere gjør, hvordan det føles å gjøre det vi gjør, ja, hva det betyr å gjøre det vi gjør. Men ikke i en rimende eller lyrisk form, siden jeg allerede gjør det hver helg. Bare noe mer i retning av et dikt eller et vers, noe som verken trengte melodi eller rytme for å gi mening. Jeg skulle fremføre dette som spoken word et sted blant musikken – intro, outro … detaljene var ikke bestemt på det tidspunktet.

Jeg likte forespørselen! Jeg ville snakke om noen av høydepunktene og nedturene, noen av følelsene som jeg, selv om ingen andre gjorde det, kjente i enkelte av disse øyeblikkene. Prøve å mane frem noen mentale bilder fra utsiktspunktet mitt på scenen. Kanskje til og med avlive en myte eller to som stadig blir gjentatt, hvis jeg var smart nok?! Jeg hadde aldri blitt bedt om noe lignende før, og jeg var ivrig etter å klø på den kløen, siden jeg alltid hadde trodd at jeg var flink til å skrive poesi som barn. Men da faktisk riming ble noe jeg ville drive med, forsvant evnen min til frie vers gradvis, og de spesifikke «hjernemusklene» svant nesten helt hen (den dag i dag får jeg det fortsatt ikke til, irriterende nok).

Så her i 2020, da jeg ble bedt om å skrive tankene og perspektivene mine knyttet til erfaringene mine og alt mulig annet, tenkte jeg på å skrive en ny tekst med en lignende «bestilling». Jeg vurderte å bygge videre på ordene fra den gang, foredle og forbedre dem nå som jeg har en langt dypere brønn av erfaring å hente fra. Til slutt bestemte jeg meg mot begge deler, for da jeg leste gjennom teksten på nytt, følte jeg at det lå en verdi i at ordene slik de ble skrevet den gangen, ble lest nå. Jeg følte også at ingenting av det som står der, er utdatert eller irrelevant; jeg er fortsatt i høyeste grad den samme personen. Jeg skal også dele alt med dere, og med det mener jeg at jeg begynte å skrive ned det som umiddelbart kom til meg, før jeg støtte på det jeg trodde var en «vegg» et avsnitt eller to inn. Etter å ha lest det flere ganger og latt det synke inn en stund, bestemte jeg meg for å forkaste det og begynne på nytt. Så dere får både den forkastede teksten og den jeg endte opp med, bare for kontekst og et ekstra innblikk i hva som foregikk i hodet mitt. Alle disse årene senere er jeg fortsatt glad for at jeg forkastet det første utkastet, selv om det fortsatt får frem et lite smil når jeg leser det igjen.

Ok. Her kommer det …

*****

Velkommen, mine damer og herrer. Ravers, utøvere, musikere og fremfor alt musikkelskere. Det dere snart skal oppleve, er møtet mellom mange sinn, sinn som kan påvirkes av hva som helst for å gi dere alt.

For musikk er en fantastisk ting. Du trenger ikke å snakke et bestemt språk for å forstå den, eller komme fra en bestemt del av verden eller en bestemt bakgrunn for å knytte deg til den – men jeg forteller dere ikke noe dere ikke allerede vet. Det jeg skal prøve å formidle nå, er ikke historien om hvordan, men snarere grunnen til at mange av oss er her og gjør dette.

Det er vanskelig å sette ord på følelsen du får når du spiller en låt for et publikum for aller første gang og ser dem gå helt av hengslene. Eller når du fremfører en tekstlinje som ble ferdig bare noen timer tidligere, og leverer den til en folkemengde som henger ved hvert eneste ord. Å bli fortalt, å se, å VITE at arbeidet du gjør, fruktene av innsatsen din, blir satt pris på, respektert, beundret … det er en fantastisk følelse. Mer enn å leve livet etter din egen timeplan, være din egen sjef og ta ferie når pokker du vil.

*****

Selv nå, alle disse årene senere, klarer jeg egentlig ikke å sette fingeren på hva jeg ikke liker ved det. Jeg tror kanskje det mangler umiddelbarhet, at det ikke engasjerer nok? For samtalepreget? På en eller annen måte uekte? Jeg vet ikke. Men en uke eller to senere kom jeg frem til det som følger, og jeg skal overlate det til dere som om det i det hele tatt var verdt å lese – eller for den saks skyld skrive – jeg burde ikke trenge å «si» noe mer etterpå. Håper dere liker det!

*****

Dette er det det handler om for oss. Dette er grunnen til at vi gjør det.

Når lysene tennes og musikken stopper. Når alt er sagt og gjort. Det er den svimle følelsen, andpustenheten, gåsehuden og sommerfuglene, alt på én gang. Når hvert eneste plagg du har på deg er gjennomvått av svette, når hodet verker, musklene er ømme og stemmen er hes – og ingen er i tvil om at det var fullstendig verdt det. Det er publikum som strekker seg så langt øyet kan se, mens de roper navnet ditt med én stemme. Det er lyden av tusen par hender som entusiastisk klapper frem et helt unikt, synkopert mønster av anerkjennelse. Det er den tause innrømmelsen fra alle de andre utøverne på stedet om at du var stjernen som skinte sterkest på scenen. Dette er det det handler om for oss. Dette er grunnen til at vi gjør det.

Det er når mennesker som ikke snakker språket ditt, kan fremføre tekstene dine perfekt. Det er når lyttere føler at de kjenner deg, ganske enkelt fordi de knytter seg til det du gjør. Det er når folk fortsatt snakker varmt om deg lenge etter at de så deg, lenge etter at du er borte. Det er slik du setter spor, slik du forlenger livet ditt utover målbare jordiske år, bevart og udødeliggjort i andres hjerter og sinn.

Men selv etter at kroppene våre er overlatt til jorden, lenge etter at utallige dyrebare minner falmer – falmer, slik blekket som ble brukt til å trykke ord om kritikerros, utmerkelser og strålende anmeldelser i nasjonal og internasjonal presse, falmer; selv i dagene som kommer, når folk mimrer tilbake til Blu-Ray-plater og HDTV og snakker nostalgisk om mp3, vil det som har gått rundt, igjen komme rundt. Det er opphavet, reisen og målet. For dette er det det handler om for oss. Dette er grunnen til at vi gjør det.

Det handler om mer enn gratis ting, mer enn groupies, mer enn anbefalinger eller sponsing. Mer enn et pass fullt av stempler, en skuff full av boardingkort, bonuspoeng eller et Star Alliance Gold-kort. Det handler om mer enn penger – uansett hvor mye det er – og berømmelse? Vel, for meg bommer det litt på poenget …

For det handler om når du har utvidet horisonten til de trangsyntes. Når du har skapt noe som er langt større enn summen av delene. Når du oppnår det ingen har oppnådd – eller enda bedre, det som angivelig ikke kan oppnås. Det er når arbeidet ditt finner veien til steder du aldri har vært, og kanskje aldri kunne ha vært. Det er både skjebne og bestemmelse. Det er når de mest respekterte i gamet respekterer DEG. Det er når noen forteller deg at du har forandret livet deres – og ikke bare mener de det oppriktig, det er faktisk sant. Det er når du har fått mer enn du noen gang ba om, noe som også tilfeldigvis er alt du har drømt om.

Dette er det det handler om for oss. Dette er grunnen til at vi gjør det. Noen gjør det av kjærlighet. Mange flere gjør det for pengene. Vi gjør det … for æren.