Arbeiderklassens musiker

Mange av dere som leser dette, har kanskje kommet hit via sosiale medier. Mange kjenner meg ikke i det hele tatt. For å gi førstegangslesere litt kontekst til denne artikkelen, må jeg presentere meg. Jeg heter Pratika (Pratika Evangeline Prabhune), ofte kjent som MC PEP (forkortelsen av navnet mitt), og jeg er en 28 år gammel sanger og rapper fra Mumbai i India. For meg begynte musikken med pianospilling og et år i kirkekoret. Like etter begynte jeg å spille bass i et metalband, da jeg var tolv år! Jeg var med i bandet til det ble oppløst da jeg fortsatt var 17. 

Da eksamen nærmet seg, fokuserte jeg på college og på å få en jobb som samlet alle interessene mine på ett sted. Jeg kom også fra en helt vanlig middelklassefamilie, og foreldrene mine ble nesten utstøtt av sine egne familier fordi de hadde giftet seg på tvers av kaster (hindu giftet seg med romersk-katolikk). Som alle andre ønsket foreldrene mine bare å sørge for at vi fikk en god nok utdanning til å klare oss selv. Målet var selvsagt ikke bare å tjene penger, men omstendighetene gjorde at det ble hovedmotivet vårt. Å leve som bare «musiker» var aldri et alternativ for meg, fordi det å ta risiko ikke var et alternativ. Prabhune-familien måtte klare seg selv. Jeg kunne heller ikke la være å ta vare på familien min eller sette dem i en usikker situasjon. Jeg bidro til å holde husholdningen i gang, og den rollen var fastlagt. 

Mens dette pågikk, fikk broren min (Pritesh), som er sju år eldre enn meg, seg jobb. Han jobbet som skribent, før han senere ble «backline-fyren» hos Furtados Music og avanserte til rollen som scenetekniker. Etter hvert som han besøkte flere arrangementer, havnet han en dag i en tilfeldig situasjon der han måtte bemanne lydmiksen, og ni år senere er han lydtekniker og reiser rundt i landet og verden med indiske artister. Reisen hans innen live-lyd begynte i et selskap som het BAJAAO. 

Jobber – og hvorfor!

For meg var prioriteten også å jobbe i et musikkselskap. Jeg fikk selvsagt ikke det på første forsøk, men et par måneder etter eksamen fikk jeg jobb i BAJAAO. Selskapet er Indias største nettforhandler av musikkinstrumenter og profesjonelt lydutstyr, og hadde den gangen også en arrangementsavdeling kalt BAJAAO Entertainment. Selskapet ble ledet av Ashutosh Pande, en av de mest hardbarkede støttespillerne for indiemusikk på et tidlig tidspunkt. Jeg skal fortelle hvorfor Ashu er viktig for denne historien om litt.

En fast lønn har alltid vært en forutsetning. For mange foreldre og familier blir musikk i India fortsatt sett på som en lidenskap, mens karrierer innen vitenskap, teknologi, IT og så videre er retningen de fleste familier ser for seg at barna skal gå i. Pritesh og jeg måtte navigere i dette. «Hvordan skal vi gjøre noe vi liker, og samtidig ha det greit … uten å slite med å få endene til å møtes?» Vi innså at musikk bare ikke lot seg gjøre på den tiden. 

Du kan ikke spille rock, metal eller alternativ musikk og ha det som fulltidskarriere i India. Bare la det synke inn.

Det tok motet fra oss, og jeg visste at jeg aldri ville komme over det før jeg gjorde noe med det. Det var bokstavelig talt noe vi kunne se og støtte, men aldri røre. Vi var altfor stresset over hvor dyrt det var å spille inn og gi ut musikk, og derfor gadd vi ikke å spille inn trommer live, spore vokal i studio og så videre. Vi var sikkert heller ikke gode nok, men vi var også uvillige til å vite hvor dyrt det kom til å bli. Økonomien skremte oss, fordi vi aldri fikk tjene penger på det vi gjorde. Mange av vennene våre hjalp oss med innspillinger, blant andre Sahil «Demonstealer» Makhija fra Demonic Resurrection og Shezan Shaikh fra det tidligere metalbandet Providence.

I metalens tidlige dager kjente vi ingen som hadde en familie som forsto eller oppmuntret sjangeren. Rockemusikk var fortsatt litt kjent, men ja, den typiske forestillingen om at det var «djevelens musikk», var utbredt. Greit nok, sa vi, for Ashutosh Pande hadde startet «N.O.C» en gang i 2006. Det viste seg å bli Indias første «jam room», eller øvingslokale for musikere som ikke kunne øve hjemme. Vi tok «bråket» med til et industriområde der INGEN brydde seg om det. Innsatsen var enorm! Metal-, rock- og indiemusikere hadde et sted å møtes og jamme sammen! Det var revolusjonerende, og oppmuntret flere til å spille musikken de faktisk ville spille. De tok seg dit etter jobb i formelle kontorskjorter, og mistet et par knapper i løpet av øvingen. 

Heldigvis skjedde alt dette mens vi fortsatt var i et metalband, og vi fikk oppleve fellesskapsfølelsen blant alternative musikere. Senere, da metalbandet vårt ble oppløst, tok Pritesh (som gitarist og trommeslager) og jeg på oss sporadiske livejobber med coverlåter, fordi de sangene kunne læres hjemme og fremføres på scenen. Et sted dypt inne visste jeg at jeg gjorde det bare for å gjøre det. Men jeg likte det likevel. Pengene var ikke stort å skryte av, men det handlet om å spille live. 

Å gi ut egen musikk, slik jeg ser det klarere nå, var ikke særlig vanskelig. Men med årene har det vokst frem en standard man må nå for å bli lagt merke til – musikk- og produksjonskvalitet, en musikkvideo som følger med, en månedslang promoteringsplan før utgivelsen og mer. Hele økosystemet med manager, turnémanager, sceneteknikere, PR-person, ekspert på sosiale medier og så videre, var i praksis bare mulig hvis noen delte lidenskapen din eller elsket musikken din så høyt at de ville gjøre hva som helst! Vi klarte ikke å få til det på den tiden. Sponsorer og merkevarer var ikke interessert i å støtte eller promotere denne typen musikk etter at de hadde prøvd seg noen ganger, ganske enkelt fordi de ikke fikk noe igjen for det. Ikke i et land der Bollywood og musikken fra «musikal»-filmer var de eneste hitene. 

Fakta om indiemusikk i India

Lager du Bollywood-musikk? Nei? Da er det her jeg begynner å snakke om at du kommer til å få det tøft! Men først et annet spørsmål – har noen i familien din allerede gjort seg et navn i bransjen, og gjør det livet ditt enklere? NEPOTISME 101! 

Selv om mange artister har kommet inn i Bollywoods film- og musikkbransje gjennom ren nepotisme, er mange av dem faktisk talentfulle, så det kan man ikke ta fra dem. Likevel er det ganske vanskelig å slå gjennom i Bollywood uten de rette forbindelsene eller et enormt lykketreff. Selv nisjer det er etterspørsel etter, som «kvinnelig rapper» og «rockevokalist», kommer noen ganger ikke gjennom nåløyet, selv med en bunke demoer og erfaring. Jeg er en av dem som kan levere den typen vokal, fordi det å bruke talentet mitt til å tjene penger på en eller annen måte er den eneste måten å få noe ut av det på. Jeg har sett langt mindre talentfulle mennesker nå toppen raskere. Det de gjorde riktig, var å velge å lage musikk som appellerte til massene. 

For meg handlet musikken ikke om å bli populær. Den handlet om å si det jeg mente og knytte bånd til folk gjennom sannheten. Og det ga meg ikke noe å leve av.

Jeg var ikke blant de populære musikerne. Talentet mitt ville blitt værende der det var, fordi musikksmaken min alltid helte mot venstre. Jeg var et sjeldent syn, en av de få jentene som dukket opp på metal- og rockekonserter. Nesten ALLE musikkvennene mine har dagjobber, meg selv inkludert – som ledere, arkitekter, kodere og teknologifolk, leger eller noe helt annet. VI VET at det alltid kommer til å bli tøft her. Å skape et klima der alle typer musikk kan eksistere, er nesten umulig når gigantiske selskaper fokuserer på den «folkelige» dritten. Det finnes markante Bollywood-produsenter som Ram Sampath, Amit Trivedi og til og med Sneha Khanwalkar, som hele tiden prøver å bryte med normen, men et eller annet sted koker det ned til det som har blitt matet inn i massene alle disse årene, det de kjenner, og hvilken musikktrend favorittkjendisene deres følger. Apekatt ser, apekatt gjør. Det er enklere sånn! Mindre tid brukt på å tenke, ikke sant?

Så da spør du, 

Hvordan overlever noen musikere og sangere FORTSATT av musikken?

Sessions

5–10 % av musikkvennene mine gjør «sessions» for Bollywood-artister. Det betyr at de er en del av livebandet deres, og noen ganger spiller inn instrumenter i studio. Hvert show betaler dem godt nok, og konserter i sesongen gir dem en god mulighet til å tjene nok – og mer enn nok – til å leve av. Noen av dem har kjøpt biler og hus og lever livet! Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne bli med i et Bollywood-band som sanger eller korist, men jeg tror ikke egoet mitt ville tillatt det før muligheten faktisk dukket opp! Jeg kan ikke forestille meg å synge andres musikk og komposisjoner for alltid.
*Noe av informasjonen forutsetter at pandemien ikke eksisterer! Ingen har livekonserter å leve av akkurat nå.

Risikoen

Så har du venner som Anand Bhaskar (fra Anand Bhaskar Collective), som jobbet knallhardt og tok all risiko for å kunne være bare sanger og komponist. Dette er sjeldne historier, men de gir oss alle håp likevel. Jeg respekterer innsatsen hans og synes den er svært beundringsverdig. Det er tøft å finne veien og klare seg gjennom musikken sin, og å låne stemmen sin til kommersielt arbeid (fordi betaling er noe dritt, og «usikkerhetsfaktoren» henger over oss igjen), men jeg er så glad for at det fungerer for ham. Jeg vil fortsatt si at mye av musikken hans er svært gjenkjennelig og behagelig for alle som hører den. 

Samarbeid

Til slutt har vi «samarbeid» – et ord som er overbrukt i musikkbransjen, og nå også globalt i «influencer»-bransjen. Vi har alle våre betenkeligheter rundt dette, lurer på hvorfor ikke alle samarbeid er gratis, og vet hvor viktig en rettferdig fordeling av inntektene er.

Jeg skal fortelle deg hvordan det faktisk er. Noen ganger, når jeg har lite penger, har jeg ikke råd til å sette sammen alle delene og elementene i utgivelsene mine. I begynnelsen syntes jeg for eksempel alltid det var vanskelig å få noen til å lage artwork og betale for det. Senere bestemte jeg meg for å samarbeide med rappervenninnen min og Krantinaari, som også er med i Won Tribe. Avtalen var at jeg skulle hjelpe henne med promotering og spillelister for musikken hennes, eller lage en enkel musikkvideo til henne, og at hun skulle hjelpe meg med artwork til gjengjeld. 

Når du ikke kjenner så mange, prøver du å ta på deg en maske og presentere behovet for å «samarbeide» med folk. Jeg ser ærlig talt ikke hva som er galt med det, moralsk eller på annen måte. Begge får like mye eksponering gjennom innsatsen hvis det promoteres riktig. Så lenge alle gevinstene fra samarbeidet deles likt, er det en kreativ innsats som vil bære frukter med tiden – eller ikke. Og dere vil begge ta en like stor støyt for det. Ja, det finnes artister som foretrekker å få betalt på forhånd for samarbeid, og jeg skal fortelle deg hvorfor. Mange av dem har også investert mye i musikk, for eksempel gjennom å studere det. Det finnes nå profesjonelle kurs og grader i India, med oppdaterte læreplaner og god støtteteknologi, som True School of Music, og til og med grunnleggende fjernundervisningsnivåer av Trinity-eksamener gjennom Furtados Music. Hvis du bruker et ferdighetssett der noen (som du ikke nødvendigvis er interessert i å jobbe med) mener stemmen din passer perfekt til et spor, har du all rett til å be om penger for det! Det er virkelig en av de få måtene musikere tjener penger på. 

Jeg har bygget et liv rundt å forstå det jeg kunne om musikkens «forretningsside». Jeg utviklet ikke de musikalske ferdighetene mine først og fremst for penger eller berømmelse. Men jeg angrer ikke et sekund. Jeg har jobbet på noen av de største indiske musikkfestivalene og med noen av de største artistene i verden. Min styrke har vært vertskap, artist- og scenemanagement, i tillegg til tonnevis av aktivering i sosiale medier og digital markedsføring. Heldigvis har erfaringen min fra alle selskapene – fra BAJAAO og Furtados til 4/4 Experiences og Azadi Records – gjort meg effektiv til å administrere og gi ut musikken min. Angsten har blitt mindre, fordi livet ikke er like hektisk som før. Jeg ble bedre, begynte å tjene bedre, og pandemien ga meg rikelig med tid til å håndtere livet, samtidig som jeg satte av timer til å lage og spille inn musikk. Nå spiller jeg inn flere kommersielle jingler fordi jeg har gode fasiliteter, og hvem vet …

Kanskje jeg en dag fortsatt kan bli musiker og sanger på fulltid, og spille musikk som kommer fra hjertet mitt.