Britisk folkemusikk forteller LGBTQ-historier
Engelsk folkemusikk har ikke alltid vært progressiv. Nå forteller queer-kollektiver som Bogha-frois og FemFolk LGBTQ-historier gjennom tradisjonell musikk.
Sjangeren engelsk folkemusikk har ikke alltid vært progressiv. Nå forteller queer-vennlige kollektiver som Bogha-frois og FemFolk LGBTQ-historier gjennom tradisjonell musikk – og blomstrer. Den skotske singer-songwriteren og felespilleren Pedro Cameron startet Bogha-frois (gælisk for «regnbue») i 2018, med troen på at «tradisjonen [i folkemusikken] er historiefortelling» og at «poenget er at historier endrer seg hele tiden». «Du trenger ikke bare synge gamle sanger», forklarte han. Etter at de debuterte med sin første konsert under Celtic Connections i 2019, ble Bogha-frois-kollektivet invitert tilbake i 2020. Begge årenes konserter viste frem ulike queer-musikere – fra fremadstormende låtskrivere som Finn Anderson og Scarlett Randle til etablerte tradisjonsutøvere som Anna Massie og Rachel Sermanni. Det første året hadde konserten «følt litt som et sjansespill», fortalte Cameron. De var usikre på hvem publikumet deres ville være og hvem som faktisk ville komme, men til slutt viste det seg at det fantes «et helt publikum av mennesker som hadde ventet på dette.»
Se Bogha-frois: LGBT+ Voices in Folk via Man of the Minch på YouTube
På den siste kvelden av Celtic Connections festival i 2020 var Glasgow Royal Concert Hall vertskap for en variert kveld med opptredener fra noen av sjangerens største navn. I Strathclyde Suite hadde imidlertid Bogha-frois-prosjektet samlet queer-folkemusikere fra Skottland og andre steder – en cajón-tromme med «Trans rights are human rights» skrevet på, var markert med svart teip, og en regnbuefarget fele var lyst opp bakerst på scenen, rapporterte Harry Harris i The Guardian. Harris forklarte også at årets Pride-måned bød på arrangementer som anerkjente «rikdommen i queer identitet» og folkemusikkens stadig større rolle i dette, fordi queer-artister bruker den til å «kommunisere erfaringene sine» ved å henvende seg til et fellesskap hvis historier er sjeldne i sjangeren. Den kanadiske folkemusikklåtskriveren og grunnleggeren av FemFolk, Ariana Brophy, uttalte dessuten: «Folkesanger og klubber er i overveldende grad dominert av menn, i skremmende maskuline og heteronormative kontekster» – derfor forsøker man å skape et rom utenfor den tradisjonelle kretsen. I likhet med Bogha-frois startet Brophy FemFolk for å støtte kvinner, ikke-binære og interkjønnede artister på den britiske folkemusikkscenen. Artisten forklarte at slike artister kan havne i en knipe fordi «muligheten deres til å finne publikum er direkte knyttet til støtten de får, som igjen er direkte knyttet til antallet muligheter som er tilgjengelige for dem», med henvisning til statistikken fra Spotify-spillelister, som viser at antallet lyttere for kvinnelige og ikke-binære musikere er langt lavere enn antallet for mannlige artister.
Se Tom Robinson sings “Glad to be Gay” To Theresa May via ReelNews på YouTube
Selv om queer-historier har funnet veien inn i folkemusikken tidligere – Billy Bragg og Kirsty MacColl sang Sexuality – “«en opprømt hymne til seksuell frigjøring» – i 1991, mens Tom Robinson ga ut Glad to Be Gay så langt tilbake som i 1978 – står de ikke sentralt på folkemusikkscenen. Det erfarte Jane Edwardson (musikalsk leder for LGBT-koret Gay Abandon) da hun forberedte et folkemusikksett med queer-tema, noe som ville være «en ganske stor endring for Gay Abandon», sa hun. «Jeg ville ta med sanger de kunne kjenne seg igjen i, sanger som ville ha betydning nå», forklarte Edwardson.
Forsidebilde via Unsplash
