Tilbake til røttene med DisasZt’s legendariske Mainframe Recordings-innspillinger

Vi tok en tur gjennom drum & bass-historien og dagens yttergrenser med den østerrikske legenden DisasZt, og snakket om Echoes-serien hans, som hyller noen av de mest markante utgivelsene fra plateselskapet hans, Mainframe Recordings.

Ordet «legende» slenges rundt altfor lett i dag, og betydningen vannes ut av alle måtene vi velger å tolke det på. Men her har vi en person som virkelig legemliggjør begrepet. Når du har vært med på å bygge en drum & bass-scene i et land som er langt mindre enn sjangerens største markeder, når du har brukt år på å lete etter talenter, gitt dem en plattform for å gi ut musikk og sett dem vokse til globale krefter, da vet du at du har med en ekte legende å gjøre – en som drives av ønsket om å løfte andre.

Dette har skjedd gjennom DisasZt’s Mainframe Recordings, et plateselskap som har vært en av de viktigste plattformene for den østerrikske og bredere europeiske drum & bass-scenen. For resten av verden var selskapet avgjørende for å lansere eller støtte tidlige utgivelser fra flere artister som i dag er store navn. Men for artister i hjemlandet hans var det et helt regionalt drum & bass-økosystem. Selskapet, som ble startet i 2008, ble en avgjørende springbrett for sentraleuropeiske talenter og spilte en viktig rolle i å bringe østerriksk drum & bass ut på den globale scenen.

En av DisasZt’s største bidrag var å skape en profesjonell plattform for østerrikske artister. Før Mainframe slet de fleste produsenter fra regionen med å få utgivelser på store britiske plateselskaper, og det direkte resultatet var at navn som Camo & Krooked, Fourward, Dossa & Locuzzed, Phentix, Akov, Alibi, Manta og mange andre fikk et hjem hvor de kunne starte karrierene sine internasjonalt. Mainframe bidro til å etablere Wien som et seriøst drum & bass-knutepunkt i Europa, samtidig som lokale produsenter fikk en troverdig internasjonal kanal for musikken sin.

Men drum & bass har endret seg betydelig gjennom årene, og dagens tolkning av sjangeren er nesten radikalt annerledes enn lyden som dominerte på slutten av 2000-tallet. Derfor er det viktig å se tilbake på noen av datidens viktigste låter – låter som på mange måter formet fremtiden – og det gjør DisasZt med serien sin ‘Echoes’. Det er en nøye kuratert tilbakeskuende samling som løfter frem noen av de mest innflytelsesrike utgivelsene i plateselskapets historie. ‘Echoes Volume 7’ vender tilbake til høydepunkter som bidro til å forme Mainframes umiskjennelige sound på dansegulv verden over.

Denne utgaven fanger bredden og dybden i selskapet, fra soulfylte rollers til energiske festivalhymner, og inneholder:

DisasZt – ‘Till the Sun Comes Up’
Wingz – ‘Mistrust’
DJ Marky – ‘Electrified’
Tapolsky & Vovking – ‘Regolith’
Envy – ‘Cruising’
Hybrid Minds – ‘Why (Fourward Remix)’
Alibi – ‘Who Am I’

‘Echoes’-serien er laget både for mangeårige støttespillere og nye lyttere som oppdager katalogen, og den feirer plateselskapets utvikling, det internasjonale artistfellesskapet og låtene som fortsatt treffer både fans og DJ-er.

Etter utgivelsen av samlingen ‘Echoes Volume 7‘ tok vi en prat med DisasZt selv for å se tilbake på samlingen, drum & bass da og nå, hvordan man balanserer nostalgi med relevans gjennom Mainframe Recordings, og hva det neste Mainframe-kapittelet handler om.

TFword: ‘Echoes Volume 7’ føles mindre som en samling og mer som et historisk dokument. Når innså du at Echoes-serien måtte eksistere som en formell retrospektiv?
DISASZT: Jeg innså det i det øyeblikket jeg la merke til at mange nyere ravere, og til og med enkelte yngre produsenter, kjente energien, men ikke alltid linjene tilbake. De kjente Mainframe som merkevare, som klubbkvelder, som et plateselskapsnavn på flyers og lineups – men ikke nødvendigvis som en historie med kapitler, sjanser og bestemte utgivelser som flyttet nålen for oss.

Echoes-konseptet kom fra et veldig menneskelig sted: Jeg ville gi disse utgivelsene en ordentlig ramme igjen. Ikke på en «husker du de gode gamle dagene?»-måte, men på en «det er derfor vi er her»-måte. Det finnes låter som formet Mainframes identitet, både sonisk og kulturelt – utgivelser som føltes som en erklæring da de kom. Echoes handler om å sette disse erklæringene i fokus igjen og si: Dette betydde noe, og det betyr fortsatt noe.

TF: Hva gjorde dette til riktig tidspunkt for å se tilbake på noen av Mainframes mest definerende utgivelser?
DISASZT: Fordi drum & bass går gjennom en interessant fase: Sjangeren er mer synlig i offentligheten enn den har vært på lenge, men kjerneverdiene – fellesskapet, sound system-kulturen og det dype musikalske håndverket – er fortsatt det som holder den levende.

I øyeblikk som dette er det viktig å forankre fortellingen. Når en scene vokser, kan alt bli litt «raskt», og folk glemmer noen ganger hva grunnlaget er. Echoes Volume 7 minner oss på smak, retning og DNA-et som bygget tillit hos publikumet og artistene våre gjennom årene. Det er også riktig tidspunkt fordi vi nå har rekkevidden til å presentere disse låtene på nytt på en ordentlig måte – med kontekst, kuratering og intensjon – i stedet for at de bare eksisterer som gamle filer i en bakkatalog.

TF: Når du hører på låter som Wingz’ ‘Mistrust’ eller DJ Marky’s ‘Electrified,’ hva representerer de for deg følelsesmessig: minner, milepæler, sjanser dere tok?
DISASZT: Helt ærlig, alt det der. Noen låter er som fotografier; du hører ikke bare låten, du husker rommet, ansiktene, spenningen før droppet, øyeblikket da det fungerte.

Wingz – «Mistrust» representerer troen på den mørkere, mer minimalistiske og mer kirurgiske siden av drum & bass; musikk som ikke ber om oppmerksomhet, men krever den. Den minner meg på å stole på instinktene når det enkle valget ville vært noe mer åpenbart.

DJ Marky – «Electrified» er en annen følelse: varme, fremdrift og den umiskjennelige følelsen av internasjonal forbindelse. Marky er en av de artistene der du ikke bare hører produksjon; du hører arv, musikalitet, glede og mesterskap. At slike utgivelser er knyttet til historien vår, føles som en milepæl fordi det viser at Mainframe ikke vokste i isolasjon; vi gjorde oss fortjent til ekte respekt på tvers av landegrenser.

TF: Hvordan balanserer du nostalgi med relevans når du kuraterer noe som ‘Echoes’? Var det fristende å lene seg for tungt på klassikerne?
DISASZT: Det er alltid fristende, fordi «klassikere» er trygge. Men Echoes skal ikke være trygt; det skal være presist.

Balansen kommer av å stille et enkelt spørsmål: Kommuniserer denne utgivelsen fortsatt noe akkurat nå? Ikke «var den stor», men «sier den fortsatt Mainframe?» Noen låter er legendariske, men hører hjemme i en annen fortelling. For Echoes velger jeg utgivelser som fortsatt føles som en blåkopi: lyddesign, holdning, energi, identitet.

Relevans handler heller ikke bare om tempo eller aktuelle trender; det handler om emosjonell sannhet. Hvis en låt fortsatt gir deg den følelsen – gåsehud, spenning, forløsning – da er den relevant.

TF: Mainframe har vokst fra en arrangementsserie til et komplett økosystem med plateselskap, arrangementer og artistutvikling. Så du alltid for deg at det skulle bli slik, eller utviklet det seg organisk?
DISASZT: Det ærlige svaret er at det utviklet seg organisk, men med en tydelig intensjon.

I begynnelsen handlet det om å bygge klubbkvelder som føltes som et hjem for drum & bass i Østerrike. Etter hvert legger man merke til hull: Du trenger et plateselskap for å dokumentere lyden, du trenger artistutvikling for å holde rekrutteringen levende, og du trenger infrastruktur slik at kulturen ikke avhenger av ett heldig år eller én hypebølge.

Så nei, jeg satte meg ikke ned i de første årene med en «10-årsplan for et økosystem». Men jeg hadde en innstilling: Bygg noe som overlever trender. Hver nye gren – plateselskap, utvikling, bredere program – kom fra den innstillingen.

TF: Du har jobbet med arrangementsstrategi, programmering, artistmanagement og klubbeierskap. Hvilken av disse rollene lærte deg mest om å bygge en scene på lang sikt?
DISASZT: Klubeierskap og arrangementsprogrammering lærte meg den hardeste og mest verdifulle leksen: En scene bygges på kontinuitet, ikke øyeblikk.

Store lineups betyr noe, selvfølgelig, men langsiktig tillit bygges ved å gjøre det grunnleggende riktig hver eneste gang: lydkvalitet, atmosfære, rettferdig behandling av artister, respekt for publikum og å ikke ofre identiteten for kortsiktige gevinster.

Artistmanagement lærte meg empati; å forstå at karrierer er skjøre, at mental helse er reell, og at bærekraftig vekst er viktigere enn raske topper.

Arrangementsstrategi lærte meg tålmodighet: Noen ganger er det beste trekket ikke det mest høylytte, men det som styrker grunnmuren.

TF: Hvor viktig har internasjonalt samarbeid vært for Mainframes vekst?
DISASZT: Helt avgjørende. Østerrike er ikke automatisk et gigantisk marked, så hvis du vil bygge noe med tyngde, må du knytte deg til verden utenfor uten å miste den lokale sjelen.

Internasjonalt samarbeid gjorde to ting:
1) Det brakte global ekspertise inn i rommene våre, hevet standarden og inspirerte lokale artister.
2) Det sendte østerrikske talenter ut i verden og viste at scenen vår ikke er en parentes, men en reell bidragsyter.

Men samarbeid fungerer bare når det er ekte. Det handler ikke om å «importere navn». Det handler om å bygge relasjoner der artister ønsker å komme tilbake fordi kulturen er ekte.

TF: Du har vært aktiv siden begynnelsen av 2000-tallet. Hvordan så den østerrikske scenen ut da du først ble en del av den?
DISASZT: Den var mindre, mer fragmentert og mer «underground av nødvendighet». Informasjon spredte seg på en annen måte. Du hadde ikke umiddelbar tilgang til alt, så når du fant en utgivelse eller et fellesskap, føltes det som en oppdagelse.

Det fantes en hunger. Folk gikk hardt inn fordi scenen føltes som en hemmelighet med et oppdrag. Og fordi det ikke var enkelt, var båndene sterke. Den epoken formet verdiene mine: Hvis du bygger noe, kan du ikke stole på hype; du må stole på menneskene som møter opp selv når det ikke er trendy.

TF: Du har unngått å jage trender. I en tid der DnB hele tiden skifter, hvordan avgjør du hva du skal omfavne og hva du skal ignorere?
DISASZT: Jeg omfavner det som føles ærlig, og ignorerer det som føles som en snarvei.

Trender er ikke automatisk dårlige; noen ganger er de bare et nytt språk for de samme følelsene. Men jeg spør: Har denne lyden varighet, identitet og hensikt? Hvis den utelukkende er laget for algoritmer eller for å toppe i tolv sekunder i et klipp, er jeg forsiktig. Ikke fordi jeg er imot moderne kultur, men fordi jeg prøver å beskytte den dypere opplevelsen.

Mainframe har alltid handlet om påvirkning i rommet. Hvis det fungerer på et stort anlegg og fortsatt har musikalsk integritet, er jeg åpen. Hvis det bare er støy for å få oppmerksomhet, er jeg ikke interessert.

TF: Drum & bass befinner seg på et fascinerende sted akkurat nå; kommersielt synlig, men fortsatt dypt underground i kjernen. Hvordan ser du på denne dualiteten?
DISASZT: Jeg elsker dualiteten, så lenge vi håndterer den ansvarlig.

Kommersiell synlighet kan bringe ny energi, flere muligheter for artister og bedre infrastruktur. Men underground-kjernen er grunnen til at musikken er kraftfull i utgangspunktet. Hvis vi mister den, blir drum & bass et produkt, ikke en kultur.

Så jeg ser det som en balanse: Synlighet bør være en inngang, ikke en erstatning. Folk kan komme inn gjennom de store øyeblikkene, men etter hvert bør de oppdage dybden, det minimalistiske, det eksperimentelle, fellesskapet og historien.

TF: Østerrike er nå solid plassert på det globale drum & bass-kartet. Hva gjør scenen der unik?
DISASZT: Østerrike har en helt særegen blanding: presisjon og lidenskap.

Det finnes også en sterk følelse av håndverk. Det gjør at bidragene våre føles solide, ikke tilfeldige.

TF: Når du tenker på Mainframe om ti eller femten år, hva vil du at det skal representere?
DISASZT: Jeg vil at det skal representere arv uten stagnasjon.

En plattform som holdt fast ved verdiene sine samtidig som den stadig utviklet seg. Et sted der nye artister realistisk kan vokse, der fellesskapet føler eierskap, og der merkevaren fortsatt står for kvalitet – musikalsk og kulturelt.

TF: Hvis ‘Echoes’ handler om refleksjon, hva handler det neste kapittelet om?
DISASZT: Det neste kapittelet handler om oversettelse: å ta alt vi har lært og bruke det på det som kommer.

Echoes er meg som ser tilbake og sier: «Dette er DNA-et vårt.» Det neste kapittelet sier: «Nå går vi fremover med dette DNA-et intakt.» Det betyr å støtte nye talenter, kuratere fremtidssikre lyder og bygge rom – bokstavelige og kulturelle – der drum & bass kan blomstre uten å miste seg selv.

Refleksjon er bare verdifull hvis den blir til retning.

TF: Hvilke råd vil du gi til unge arrangører eller produsenter som prøver å bygge bærekraftig infrastruktur?
DISASZT: Bygg sakte, bygg ærlig og bygg sammen med andre. Kontinuitet slår hype. Ett sterkt år betyr ikke at du har bygget en scene. Lyd og stemning er alt. Hvis rommet ikke føles riktig, betyr ingenting annet noe. Behandle artistene ordentlig. Omdømmet ditt sprer seg raskere enn markedsføringen din. Ikke kopier og lim inn. Lær av andre, men finn din egen identitet. Skap et fellesskap, ikke forbrukere. Hvis folk føler eierskap, blir de.

Og viktigst av alt: Gjør det fordi du elsker det. Scenen vil sette deg på prøve – økonomisk, følelsesmessig og logistisk. Kjærlighet er det eneste drivstoffet som varer lenge nok til å skape noe ekte.

For flere intervjuer og oppdateringer om ny musikk, følg TFword på Instagram | Facebook | X

Du vil kanskje også like:

Drum & Bass-veteranen Logistics lanserer sitt åttende studioalbum

Melinki om arv, varighet og den stadig skiftende pulsen i Drum & Bass

Beat-Herder Festival vender tilbake til sitt åndelige hjem i Leeds med et monsterprogram